Under produksjon av mozzarella blir ostemassen varmet i varmt vann før massen blir strukket i lange tråder. Det er denne behandlingen som gis osten fiberstrukturen som ved oppvarming, feks. på pizza, sørger for at den kan dras ut i lange ostetråder.

Produksjonsteknikken som blir brukt når man lager mozzarella er spesiell ved at ostemassen varmes i varmt vann og blir eltet og/eller strukket. Dette gjør at osten får en spesiell fiberstruktur. Når osten er smeltet kan den trekkes ut i lange tråder. Ved steking får mozzarella en gyllenbrun farge. Osten er salgsmoden etter 1 – 2 uker.

Mozzarella blir ofte omtalt som en ferskost, men dette er ikke helt riktig. Det finnes nemlig to typer mozzarella. Den ene (og kanskje mest kjente) har et høyt vanninnhold, bløt konsistens, og delikat og melkehvitt utseendet. Osten kommer ofte pakket i lake (myse eller saltvann) og har forholdsvis kort holdbarhet. Denne mozzarellavarianten brukes gjerne i f.eks. tomatsalater sammen med tomat, basilikum og olivenolje. Den andre mozzarellatypen har et lavere vanninnhold, fastere konsistens og lenger holdbarhet. Den egner seg til riving og er ofte å få kjøpt revet i blandingspakker sammen med annen ost (som f.eks. cheddar). Disse pakkene selges gjerne under navnet pizzaost - en passende tittel med tanke på at mozzarella er en gjenganger på italiensk pizza. Ostens popularitet som pizzaingrediens kan være noe av grunnen til at den nå har passert cheddar, og troner øverst på listen over verdens mest spiste oster.

Osten har en mild, men litt syrlig smak, og kan brukes i all type matlaging.